Hvordan holder jeg motivasjonen oppe når ting ikke går som det skal, og livet skjer?
Svaret er vel at jeg ikke alltid gjør det. Jeg går litt i kjelleren av og til, som de fleste andre. Noen ganger sender jeg melding til venner og spør om de er med på trening/tur/klatring, og håper at noen andre kan få meg med på noe. Andre ganger lar jeg meg selv være litt i kjelleren, før jeg bretter opp armene og tar tak igjen. Motivasjon er ikke alltid til stede hverken i livet eller ved trening. Noen ganger må man bare gjennomføre likevel, og komme sterkere ut på andre siden. Og har du egentlig noensinne følt deg verre etter å ha gått en tur eller trent? Som oftest så klarner det tankene og situasjonen føles bedre etterpå.
Jeg tror det er viktig å innse at man ikke alltid trenger å være på topp, og at det er helt normalt å ha dårlige dager, dårlige uker og dårlige perioder. Det betyr ikke at man starter på bunnen igjen når man kommer i gang, eller at alt man har gjort tidligere er helt forgjeves fordi du ikke klarte å holde hjulene i gang og motivasjonen gående. Snu tankegangen til at dette er nettopp sånn livet er, og alle opplever perioder med motgang. Det handler om hvordan man takler den motgangen. Hvis man hver gang noe uforutsett skjer, gir opp og tenker at man tydeligvis bare er "en sånn som ikke får ting til", så gjør man det veldig vanskelig for seg selv.
Selv har jeg jobbet en del med motivasjonen i det siste, da det har vært litt humper på veien de siste månedene. Blant annet tråkket jeg over i starten av desember, og klarte i tillegg å slå det opp igjen i starten av januar, akkurat da det begynte å bli bedre. En ankel som er vond, gjør det vanskelig å drive med det jeg liker best: buldring, klatring, fjellturer, ski. Nå som våren har kommet (og gått og kommet tilbake igjen), frister det skikkelig å ta seg en joggetur også.
Jeg kunne ha satt meg ned og vært sint og lei meg for at dette skjedde nå (og det har jeg også gjort i korte perioder), eller så kan jeg snu tankegangen litt. For hva KAN jeg gjøre? Hva er mulighetene her? Situasjonen endrer seg ikke uansett hvor irritert jeg er på at det tar lengre tid enn jeg skulle ønske. Det eneste jeg kan styre er hvordan jeg takler den situasjonen.
Så da hadde jeg en liten pause fra klatring og buldring i julen, og så begynte jeg på an igjen; ved å klatre med bare én fot. Det var ganske frustrerende i starten, men så fikk jeg litt taket på det, og jeg fikk ekstra trening for overkroppen siden det var litt tyngre enn vanlig. Ikke minst fikk jeg trent på teknikken min, og testet ut ting jeg ellers ikke ville ha prøvd. I tillegg har jeg fått litt mer erfaring på opptrening av ankel, for å se på det positive. Og ikke minst; da jeg startet å klatre og buldre med begge føtter igjen, ble det plutselig tre hakk lettere og veldig gøy.
Poenget er at det er jo dette som er livet og hverdagen. Det at uforutsette ting skjer, som oftest når det passer minst. At det dukker opp hindringer og utfordringer som du ikke kan endre på.
Hvis du istedenfor å sette deg ned og tenke: "Hvorfor meg? Hvorfor nå? Jeg fortjener ikke dette!", heller ser på hvilke muligheter du har. Hva KAN du faktisk gjøre? Hva kan du påvirke, og hva kan du ikke påvirke?
Tillat deg selv å miste drivet litt, men å fortsette likevel. Om du så har ”gitt opp” i en dag eller en uke, so what? Kom i gang igjen, og fortsett der du slapp. Kanskje du trengte en liten pause, kanskje du har enda mer driv nå som du er i gang igjen? Eller kanskje en venn eller treningsgruppe kan gi deg litt motivasjon i en periode du ikke klarer å komme i gang på egenhånd? Ta det som en erfaring til neste gang du møter på en hump på veien. Ok, så falt du da, men det er jo helt normalt.Hva kan du gjøre annerledes neste gang?
Reis deg opp igjen, og ta fatt på veien videre med godt mot!
Jeg heier på deg!
Og du? Hvis du trenger litt hjelp til å komme i gang, og kunne tenke deg å jobbe med meg; ta kontakt her!
Bilder tatt av: Tor Berge og Johan A. G. Kringlen